9 steder og 14 hus

Nå er det snart på tide å pakke sakene igjen, rykke opp røttene og flytte videre... Høres dramatisk ut, men jeg talte gjennom hvor mange steder jeg har bodd..: Og jeg kom til 9 steder og 14 forskjellige hus! Det ER jo nesten litt dramatisk! Hvordan ligger dere andre an i forhold? Hadde vært interessant å vite... Begynner å lure på om det kan være noen dråper sigøynerblod i årene mine...

Surprise!!

Like etter at jeg kom hjem fra jobb i dag fikk jeg besøk av to nabobarn, Magnhild på 3 og Odd Jarle på 5. Jeg merka fort at de hadde noe viktig å si, og eldstemann hadde tydeligvis fått oppgaven:etter litt overivrig stotring fikk han frem at "vi skal ha fest for deg i kirka fordi du skal dra! Du må gå og pynte deg! skjørt eller kjole!" var beskjeden...han kunne ikke helt huske når festen skulle være, det var mindre viktig.men det viste seg at den var bare 3 kvarter unna. Så jeg skyndte meg inn på rommet for å finne noe å ha på. de to små diltet etter. Jeg forklarte dem at "nå skal Rakel på do, så da kan ikke dere være med"."Nei, for det er kjedelig" var svaret. Så da var det akseptert. Jeg ordna meg litt...tok på skjørt og greier og gikk nedover mot kirka. Da jeg kom frem venta Margot og Arna i gangen, begge over nitti år, med stearinlys og selvkomponert sang. Skjønne damer.

Da jeg kom inn i Menighetssalen venta ca 30 stk. Surprise!!! Alle ble stille. Så kommer det fra Nanna på 4 år: "Hadet!" Hun hadde fått med seg at det var avskjedsfest:)

Det ble mat, gaver, sang. Så kom forslaget om at alle skulle reise seg og si helt kort en ting om meg eller en liten historie. Konfirmasjonstale x 10! Det var skikkelig rørende, og ikke vet jeg hvordan jeg skal klare å reise fra disse folkene og denne menigheten som jeg har blitt så glad i. Den første som reiste seg, Jon fra Kautokeino, han sa noen fine ord...så tok han en joik! Det er vel første og siste gang jeg får oppleve til ære for meg:) Det endte med at hele salen hang seg på "alljoik". Jeg føler meg ufattelig velsignet som har fått være her i ett og et halvt år. Gud er god!

Rakutti er død...

Rakutti.blogspot.com har i praksis vært død en stund. Ruth-Eline gjorde en tapper innsats enn så lenge, men nå ser det ut til at også hun har gitt opp. Med henne i Oslo og meg i Narvik har jo forholdene for god team-blogging vært heller dårlige. Men jeg prøver meg altså på et comeback! Rakel på egne bein! Spent på hvordan det skal gå? Følg med så får du se;)